Table Of ContentHJALMAR HEGGE
GEORGE BERKELEY
Tre dialoger om ånd og materie
Oversettelse, innledning
og kommentar — en studie i
George Berkeleys filosofi
MB Hane
^eDotbibliotekei
Universitetsforlaget
Oslo - Bergen - Tromsø
Originalens tittel
Three Dialogues between Hy las and Philonous
Utgitt første gang i 1713.
Revidert utgave 1734.
© Norges almenvitenskapelige forskningsråd 1974
Gruppe: A.70.24—20T.
ISBN 82-00-08999-1
Omslag: Bjørn Roggenbihl.
NORD-TRØNDELAG
FYLKESBIBLIOTEK
Printed in Norway by
Hestholms Boktrykkeri A.s
Innhold
Innledning ...............................................................................................
Tre dialoger om ånd og materie ............................................................ 15
Første dialog .......................................................................................... 17
Annen dialog .......................................................................................... 51
Tredje dialog .......................................................................................... 69
Kommentar — En studie i George Berkeleys filosofi .................... 103
Første dialog
Utgangspunktet: umiddelbar naturoppfattelse og «sunn fornuft» (com-
mon sense) 105. 'Materie’ versus ’de ting som sanses’ 106. «Det å eksistere
(esse) er å oppfattes (percipi) umiddelbart» — esse est percipi-tesen 108.
Sammenligningen av sansefomemmelse og smerte/behagfomemmelse 110.
«Illusjonsargumentet»: sansekvaliteters motsigelse og relasjonalitet som
argumenter for deres «subjektivitet» 113. Imøtegåelsen av teorien om de
«primære og sekundære» sansekvaliteter 120. Kritikken av de «abstrakte
almenbegreper» 125. Sansningen og dens objekt 129. Begrepet ’materiell
substans’ og forestillingen om rommet 130. Tingforestillingene og det
umiddelbart oppfattede (sansedata) 133.
Annen dialog
Argumentene mot den mekanistisk-kausale sanseteorien 139. Bevisene for
Guds eksistens — «kontinuitetsargumentet» og «passivitetsargumentet»
141. Argumentene mot antagelsen av en «materiell substans» 147.
Tredje dialog
Problemet om virkelighetskriterium og om åndelig versus materiell sub
stans 152. Om virkelighet og fantasiforestillinger og om årsaken til våre
forestillinger (ideas) 155. Sansebedrag og feilaktig slutning 157. Forestil
lingene og deres «forbilder» 160. Naturlov og årsaksforhold 162. Begrepet
’en og samme ting’ og den skeptiske konsekvens 165. Tingenes eksistens i
den «åndelige substans» 169. Begrepet 'substans’ 170. Immaterialismen
173.
Bilag til Kommentar ............................................................................. 177
Biografiske og bibliografiske data ....................................................... 179
Litteratur ................................................................................................... 180
•V
■
Innledning
Hvorfor skal vi beskjeftige oss med George Berkeley — en filosof fra
første halvdel av det 18. århundre?
Av historiske grunner, vil det naturligvis alltid kunne hevdes — og
Berkeley inntar en ikke ubetydelig plass i filosofiens historie. Men
dette er tross alt grunner som de færreste vil finne tilstrekkelig for å gi
seg i kast med ett av filosofens hovedverker.
Berkeley er imidlertid, som en kjenner har sagt, «forbausende moder
ne», og med dette sikter han til at denne britiske (irske) filosof fra be
gynnelsen av 1700-tallet la grunnen til filosofiske strømninger som den
dag idag er aktuelle. Han stilte da også sine spørsmål på en usedvanlig
klar og inciterende måte, hvilket gjør hans verker til noe av det nyttigste
man kan beskjeftige seg med, hvis man søker en innføring i den del av
filosofien som behandler erkjennelsesproblemene.
Men der er nok en grunn, og enda vektigere grunn, til at Berkeley er
«moderne», ja som gjør ham påtrengende aktuell. Hans filosofiske situa
sjon, de problemer han reiser, og hans intensjon når det gjelder å løse
dem, er åpenbart også vår egen tids.
La oss se på hvilken måte.
George Berkeley ble født i 1685 og døde i 1753. Hans liv faller altså i
den avgjørende periode for gjennombruddet av vår moderne tenkning
i vitenskap som i filosofi. Grunnlaget for den nyere tids vitenskap blir
nettopp lagt på 1600-tallet, med pionérer som Kepler, Galilei og New-
ton, og grunntrekkene i dens filosofi risses opp samtidig, med tenkere
som Descartes, Hobbes og Locke. Det er således denne vitenskap og
filosofi den unge Berkeley konfronteres med, og med stor intensitet gir
seg i kast med, da han innskrives ved Trinity College i Dublin i år 1700.
Hva slags vitenskap og filosofi er det så det her dreier seg om?
Det er en vitenskapelig metode og en filosofisk orientering som funda
mentalt er rettet mot å erkjenne naturfenomenene — og i en viss utstrek
ning også mennesket — ved rent kvantitativ-jysikalske kategorier. En
fullendelse når dette i Newtons mekanistiske naturoppfatning og i
Hobbes’ totalt mekanistisk-materialistiske verdensanskuelse.
7
Hvor revolusjonerende disse nye tanker var, ser vi når vi stiller dem
opp mot den tenkemåte og det verdensbilde som de avløser, nemlig
middelalderens, som ennu til en viss grad er herskende i begynnelsen av
det 17. århundre. Her er en vitenskap og en filosofi som ennu er kvalita
tivt og vesensorientert, hvor kosmos og naturen er gjennomsyret av
guddommelig mening og styrt av guddommelige vesener.
Nu avløses dette verdensbilde av Newtons himmelmekanikk. Det er
ikke lenger planetsjeler som fører himmellegemene i deres baner om
jorden, og med menneskenes liv som midtpunkt. Denne funksjon er
overtatt av den newtonske gravitasjonslov, av en rent mekanisk kraft
eller bevegelse. Og med dette forsvinner også det tidligere, religiøst
pregede bilde av det lille og det store kosmos, hvor naturen såvel som
mennesket og dets liv (ikke minst dets moralske liv!) var forbundet med
guddommelige krefter, slik de manifesterte seg i stjernenes gang på
firmamentet. Tilbake blir de mekaniske lover — kvantitativt beskriv-
bare bevegelser og andre mekaniske egenskaper: trykk, støt etc. — som
skal forklare kosmos og naturfenomenene, og langt på vei også men
neskets verden. Forsåvidt det ennu trengtes et guddommelig vesen til en
slik forklaring, var det bare som noe som engang hadde satt igang dette
maskineri, som så siden gikk av seg selv.
Vi kan derfor si, at det som nu skjer, er at de mekaniske krefter og
bevegelser trer istedenfor guddommelige vesener som forklarende prin
sipper — eller med andre ord: de mekaniske bevegelser selvstendiggjøres
i forhold til disse vesener, i forhold til ånd og sjel. Det foregår i viten
skap og filosofi en art løsrivelse fra det metafysiske, og dermed også
naturligvis fra religionen.
Hvis man nu betegner det som er selvstendig og tjener som forklar
ingsprinsipp for andre ting, som «substans», da er de mekaniske krefter
og bevegelser nettopp blitt en slik substans i løpet av det 17. århundre,
hvilket også kommer til uttrykk i datidens filosofiske og vitenskapelige
terminologi. «Substansen», det grunnleggende prinsipp for å forstå alle
ting, som for middelaldertenkerne selvfølgelig var det høyeste vesen,
det vil si noe åndelig, blir nu mer og mer noe rent materielt: tingenes
mekaniske egenskaper. Substansen forvandles fra ånd til materie. Gud
avløses av den mekaniske bevegelse.
Dette er altså den filosofiske situasjon George Berkeley konfron
teres med, og den er i det store og hele også vår egen tids: kosmos, natu
ren, mennesket, søkes forklart ved kvantitativt-mekaniske eller -fysi
kalske metoder og teorier, som utelukker sjel og ånd, eller i det minste
ser dem som avledet av det materielle, med det resultat at også Gud
forsvinner fra verdensbildet.
Hvordan stiller så Berkeley seg i denne situasjon?
Ja, også her er han et moderne menneske. Han føler seg dypt «frem-
8
medgjort» i dette verdensbilde. Det gir ikke rom for hans menneskelige
opplevelse av verden, for en moralsk livsforankring og den religiøse
trang. Og det gjør heller ingen særlig forskjell for Berkeley om Gud
fremdeles gis en plass i dette verdensbilde, som en slags «første beveger»,
slik som tilfellet var hos flere av samtidens tenkere. Forestillingen om en
slik avbleket og «fjern» Gud er efter Berkeleys syn i sine konsekvenser
like forkastelig som den rene materialismes og ateismes. På bakgrunn av
religionens kraftløshet i vår egen tid skulle vel heller ikke denne oppfat
ningen virke fremmed for oss.
Men også i en annen henseende peker Berkeley mer fremover (mot
synspunkter i vår tids filosofi) enn mot samtidens tenkning: Den meka-
nistiske verdensanskuelse og forestillingen om den «materielle substans»
er ikke bare uforenlig med religion og moral, med sjel og ånd og den
menneskelige opplevelse av verden — de er også uforenlig med sann
vitenskap og filosofi. Og konstateringen av dette er for Berkeley den
eneste akseptable utvei av den beskrevne filosofiske situasjon. For å tro
at religion og moral kunne opprettholdes ved siden av det mekanistiske
verdensbilde, som to adskilte aspekter av tilværelsen — slik f.eks. Descar-
tes mente før ham og Kant efter ham — var ikke bare religiøst og moralsk
skjebnesvangert, men også filosofisk og vitenskapelig uholdbart. Også
filosofi og vitenskap — ja nettopp disse — må for Berkeley begrunne og
bekrefte menneskets vesentligste anliggender: dets moral og dets religi
øse behov såvel som dets opplevelse av verden. Han hører forsåvidt til
de filosofer, som — for å bruke et uttrykk av Friedrich Nietzsche —
«har samvittigheten i hodet».
Derfor kommer hans filosofi til å bli et oppgjør nettopp med samtid
ens vitenskap og vitenskapsorienterte filosofi, i første rekke med hans
landsmenn Newton og Locke. Det er deres vitenskapelige og filosofiske
feiltagelser han vil avdekke, for heri ligger årsakene til den menneskelige
«fremmedgjørelse», til amoral og irreligiøsitet. Eller som han selv ut
trykker det i tittelen på sitt første hovedverk: «En avhandling om
prinsippene for den menneskelige erkjennelse» (1710) (herefter kalt
«Prinsippene»), «hvori er undersøkt hovedårsakene til feiltagelsene og
vanskelighetene i vitenskapene, som danner grunnlaget for skeptisisme,
ateisme og irreligiøsitet».
Den irreligiøse synder altså, ifølge Berkeley, ikke bare mot religionen,
men også mot logikken.
Hvilke «feiltagelser i vitenskapene» er det så det dreier seg om?
Det er nettopp den ovenfor nevnte forestilling om den «materielle
substans», som vi påpekte medfører en tilsidesettelse eller rett og slett
fornektelse av sjel, ånd og Gud. Det er altså forestillingen om det mate
rielle, om de mekaniske krefter og bevegelser, som noe selvstendig.,
9
virkende, og som noe som skal jorklare fenomenene i naturens og men
neskets verden. Feiltagelsene er således kort og godt at man — for å
bruke et uttrykk som Berkeley selv flittig benytter — har «absoluttert»
den materielle verden til en «substans».
Og hva er så igjen «hovedårsakene» til denne feiltagelse?
De er, efter Berkeleys oppfatning, forskjellige former for uberettiget
abstrahering. Når man i vitenskapene og i filosofien er kommet frem
til den mekanistiske verdensanskuelse og forestillingen om en tilgrunn-
liggende «materiell substans», så beror det på en rekke abstraheringer,
som vitenskapelig sett er utillatelige.
At den nyere tids oppfatning av naturen og mennesket nettopp er
fremgått av en rekke abstraheringer, er da også åpenbart, når vi betrak
ter dens utvikling nærmere. For det første har man abstrahert visse
egenskaper — nemlig de kvantitativt-fysikalske — fra mangfoldet i vårt
erfaringsinnhold, og gjort disse alene til objekt for vitenskap og dermed
konstituerende for vårt verdensbilde. Vi kan her bare tenke på fysik-
kens bilde av verden — uten farve og lyd, duft og smak, etc. — sam
menlignet med vår egen opplevelse av den. For det annet har man
ytterligere abstrahert fra den iakttagbare verden av mekanistisk-fysi-
kalske egenskaper til en antatt verden av materielle krefter («materiell
substans») — som «bærer» av alle iakttagbare egenskaper — en oppfat
ning som ikke bare var karakteristisk for det 17. og 18. århundres
spekulative mekanistiske filosofi, men som også har spilt en stor rolle
i vår tids utbredte oppfatning av «atombevegelsene» som grunnlag for
og forklaring av alt annet.
Disse forestillinger, som har vært fundamentalt retningsgivende for
vitenskapene i den nyere tid — og i stor utstrekning er det fremdeles —
betyr altså en voldsom innsnevring i forhold til menneskets umiddelbare
opplevelse og mangfoldet i dets erfaring, dvs. at de nettopp represen
terer en vidtgående abstrahering fra denne menneskelige opplevelse og
erfaring.
Forsåvidt har altså Berkeley rett, og det spørsmål som da reiser seg,
er om denne abstrahering med hensyn til verdens- og virkelighetsbildet
er filosofisk og vitenskapelig holdbar. Det er dette som er kjernespørs
målet i Berkeleys filosofiske drøftelse, idet han retter sin kritikk mot
abstraheringen av verden til en «materiell substans».
Det som altså er Berkeleys fundamentale intensjon, er at verden (natu
ren, «materien») må bli en inderlig menneskelig opplevelse med etisk
og religiøs relevans. Det han vil, kan vi si, er å belive og besjele verden
(naturen), dvs. gjøre den til «ånd», slik den, som vi har påpekt, også
var det for tidligere tidsaldre, ja endog frem til den nyere tid. Det er
denne intensjonen som impulserer Berkeley til hans kritikk av sin sam
10
tids — og i vesentlige henseender ennu vår tids — sjel- og åndløse, og
derfor umenneskelige mekanistisk-materialistiske verdensanskuelse. Som
vi skal se, er denne kritikken i mange deler meget treffende.
En annen sak er, at Berkeley ut over denne kritikken, med henblikk
på hva som positivt skulle settes i stedet — for å realisere hans intensjon
- kanskje ikke har så meget å gi. Stort sett blir dette værende med en
blott og bar appell til den umiddelbare opplevelse av verden, til den
«alminnelige sunne fornuft» (common sense) og den religiøse følelse.
Men det innebærer ingen kritikk av Berkeleys innsats som filosof. Hva
han i sin tid faktisk ydet, var ikke bare på høyde med samtiden, men
raget langt ut over den. Som «en kjemper mot sin tid» overskred han
den med sin kritikk. På den bakgrunn er det intet minus ved hans filosofi,
at han ikke også, utviklet det som positivt ligger i hans intensjon: en mer
menneskeverdig og etisk forenlig erkjennelse i de ulike vitenskapene, til
avløsning av den ensidig kvantitativt-mekanisk orienterte, som han ellers
rammer med sin kritikk. Løsningen av denne positive oppgaven er da
heller ikke mer enn såvidt påbegynt i vår egen tid.
I dette perspektivet forsvarer Berkeley uomtvistelig sin plass som en
av de store filosofer gjennom tidene, og det også i den henseende at han
har et vesentlig budskap til kommende tider, ikke minst vår egen. Ja,
han har unektelig et spesielt ord å si til en tid, da den adskillelse mellom
«ånd» og «materie», mellom menneske og natur, som han rettet sin
kritikk mot — og som han ville overvinne ved sin spiritualisering av
naturen — ikke lenger bare er et spørsmål for verdensanskuelsen, men
påtrengende praktiske problemer i form av naturødeleggelse og miljø-
krise.
Det verk av Berkeley som her presenteres i norsk oversettelse, «Three
Dialogues between Hylas and Philonous» (herefter kalt «Dialogene»),
regnes som det annet av hans to filosofiske hovedverker, og kom 3 år
efter det allerede nevnte «Prinsippene», nemlig i 1713. Det står også i
nær sammenheng med dette verket, idet det bygger på de samme grunn-
synspunkter, og fra Berkeleys side var det ment å skulle understøtte de
tanker som ble fremlagt der.
Dette søker nu Berkeley å gjøre, dels ved å utdype visse betraktnin
ger som allerede finnes i «Prinsippene», dels ved ytterligere å diskutere
mulige innvendinger mot sine synspunkter, og i den forbindelse ikke
minst søke å oppklare misforståelser, som hadde oppstått efter utgivelsen
av det første hovedverket.
Det som videre skiller «Dialogene» fra «Prinsippene» er den mer ut
trykkelige betoning av de praktisk-moralske og religiøse intensjoner
Berkeley har med sin filosofi, og ikke minst overensstemmelsen mellom
hans filosofi og den alminnelige, sunne fornuft (common sense), et for
11
hold som efter Berkeleys mening utmerker den i sammenligning med
samtidens øvrige filosofi.
Allikevel er det en tredje forskjell som særlig springer i øynene, og
det er selve fremstillingsformen: den dramatiske form, dialogen, som
Berkeley nu ikler sine tanker. Også her er hans motiv åpenbart å gjøre
disse tankene mer forståelige og lettere tilgjengelig for den alminnelige
leser. Dialog-formen er da heller ikke noe helt enestående ved frem
stillingen av filosofiske tanker (ja, endog ikke av vitenskapelige, med
Galilei som et karakteristisk eksempel). Platon er jo det store mønster.
Det som imidlertid er verd å merke, er at valget av denne litterære
fremstillingsform hos Berkeley — som hos hans store klassiske forbilde —
ikke på noen måte skjer på bekostning av den tankemessige stringens.
Berkeley besitter i en usedvanlig grad den evne, som ellers har vært
temmelig sjelden blant filosofer: å kunne forene kravene til intellektuell
presisjon med sproglig klarhet og lettfattelighet. I den filosofiske littera
tur finner vi således knapt noe verk som er mindre belastet med en
spesiell og tungt tilgjengelig terminologi, enn «'Dialogene». Eller som
George Saintsbury uttrykker det:
«I all filosofisk litteratur er det et visst motsetningsforhold. I den ut
strekning den er populær, billedrik, litterær, fantasirik, synes den å savne
filosofisk presisjon, — og i den utstrekning den er teknisk, stringent,
ulitterær, savner den menneskelig og almen appell. Hvis den gyldne
middelvei mellom disse ytterligheter noen gang er truffet, så synes det
å være skjedd i Berkeleys stil.»
På den annen side må dette ikke forlede en til å tro at Berkeley ingen
sans hadde for «detaljfilosofi». Beskjeftigelsen med slike spesielle og
begrensede filosofiske spørsmål hadde imidlertid for ham bare mening i
den utstrekning den kunne tjene løsningen av de store filosofiske spørs
mål, som gjelder vår forståelse av verden og menneskets plass og opp
gaver i den. I den forstand er Berkeley også «eksistensfilosof». Hans
tanker, fremholder en Berkeley-kjenner, Brand Blanshard, «var ved
hvert skritt ledet av en retningsviser som pekte mot et menneskelig be
tydningsfullt mål» (New Studies in Berkeley's Philosophy).
På en utvetydig måte kommer dette mål til uttrykk på tittelbladet til
«Dialogene»: «Tre dialoger mellom Hylas og Philonous, hvis formål
er klart å bevise den menneskelige erkjennelses realitet og fullkommen
het, sjelens ikke-materielle natur, og Guddommens nærværende om
sorg — i opposisjon til skeptikere og ateister — og også å fremlegge en
metode til å gjøre vitenskapene mer forståelige, fruktbare og enkle.»
Det dreier seg altså i foreliggende verk om en dialog, en samtale mellom
to personer, Hylas og Philonous. Allerede disse navn er opplysende.
«Hylas» kommer av «hyle», det greske ord for stoff eller materie, og
12
