Table Of ContentCharles Sanders Peirce
Utvalg og innledning ved
Ingemund Gullvåg
irnaiistskole
Nors
i b li
NB Rana
Depotbiblioteket
Pax Forlag A/S, Oslo
I kommisjon for Danmark: Borgens Forlag
Omslag av Bjørn Roggenbihl
© 1972 (Innledningen) Ingemund Gullvåg
Oversatt av Ingemund Gullvåg
ISBN 82 530 04400
Trykt med støtte fra Norges Almenvitenskapelige
Forskningsråd
Trykt i S. Bern. Hegland boktrykkeri, Flekkefjord
Innhold
Forord ............................................................................................
Forord ............................................................................................ 8
Innledning ...................................................................................... 9
1. Liv ....................................................................................... 9
2. Innflytelse. Pragmatisme og vulgærpragmatisme ........... 17
3. Stadier i Peirces filosofiske utvikling ............................... 20
a. Første forsøk.................................................................. 20
b. Logiske studier .............................................................. 22
c. Annet system: Anti-cartesianisme og uendelig
erkjennelsesprosess .................................................... 27
d. Tredje system: Pragmatisme og tvil-tro-teori om
undersøkelse .............................................................. 47
e. Siste periode .................................................................. 61
1. Den siste kategorilære .............................................. 61
2. Menneskets og naturens utvikling: Kosmologi .... 66
3. Normative vitenskaper .... 67
4. Fenomenologi .......................................................... 69
5. Kontinuitetsideen og drømmen om det
synechistiske system ............................................ 70
Utvalg av Peirces skrifter ............................................................... 73
Peirces forord ............................................................................. 73
Spørsmål om visse evner som tillegges mennesket .......... 77
Noen følger av fire manglende evner ................................... 96
Nominalisme og realisme ...................................................... 127
Hvordan tro blir fast .............................................................. 134
Hvordan våre ideer kan klargjøres ...................................... 151
Deduksjon, induksjon og hypotese ...................................... 171
Hva pragmatisme er ................................................................. 187
Utvalgt litteratur ............................................................................ 206
Register ........................................................................................... 208
5
Forord
PAX FORLAGS FILOSOFISKE BIBLIOTEK vil presentere ut
valg av klassiske og moderne filosofiske verker, og originale ar
beider av norske filosofer. Hensikten med serien er å gi norske
lesere anledning til å få førstehånds kjennskap til de tanker som
har formet hele vår kultur, og dermed ogsa en dypere forståelse
av grunnlaget for den generelle politiske og samfunnsmessige
debatt i samtiden. Den vil ikke bare henvende seg til dem som
leser filosofien for dens egen skyld, men også til dem som føler
at enhver overbevisning må ha en forankring i — eller i det
minste et standpunkt til — de grunnleggende tanker om verdens,
samfunnets og individets natur.
Utvalgene av de enkelte filosofer vil samle seg om en eller
flere viktige sider hos hver tenker, de vil ga i dybden, snarere
enn i bredden. Dette valg er foretatt ut fra en overbevisning
om at filosofiske konklusjoner isolert fra den detaljerte argu
mentasjon som fører fram til dem, bare er skjelettet i en levende
enhet og at man bryter mindre med filosofenes hensikter ved
å avskjære deler av deres tanker fra helheten, enn ved å av
skjære konklusjonene fra deres begrunnelse. For å hjelpe leseren
til å trenge inn i tanker som umiddelbart kan virke fremmed-
artete og terminologisk forvirrende vil ethvert utvalg inneholde
en utførlig innledning og tekstkommentarer ved norske filosofer
med inngående kjennskap til vedkommende tenker.
Jon Elster
7
Forord
I utvalget av tekster har jeg lagt vekt på å representere noen
hovedfaser i utviklingen av Peirce’s erkjennelsesteoretiske og onto
logiske synsmåter, innbefattet hans tegn-teori og vitenskapsfilosofi.
Det er særlig det andre og tredje hovedstadium i hans filosofiske
utvikling som er representert, m.a.o. arbeidene fra slutten av 1860-
til slutten av 1870-årene.
Skjønt utvalget er konsentrert om Peirces kunnskaps- og viten
skapsteori, og dermed kanskje støtter den gjengse oppfatning av
ham som en anti-metafysisk vitenskapsfilosof, tar innledningen
sikte på å antyde hvor allsidig Peirce var, og hvor lite av dette
rike mangfold som dekkes av det vanlige bildet. I innledningen
har jeg også prøvd å gi en oversikt over hovedstadier i hans filo
sofiske utvikling, for at tekstene skal kunne ses i større sammen
heng.
Ved oversettelsen har jeg hatt nytte av sammenlikning med G.
Wartenbergs tyske oversettelse (i Charles S. Peirce: Schriften I og
II, utg. Karl-Otto Apel).
I tekstutvalget er alle fotnoter som ikke er merket «(LG.)» Peir
ces egne..
«CP», står for Harvard-utgaven av Peirces skrifter Collected
Papers of Charles Sanders Peirce.
Ingemund Gullvåg.
8
INNLEDNING
1. Liv
Pragmatismen har vært betegnet som en av de tre filosofier som
virkelig fungerer i vår tid, et reelt alternativ til marxisme og
eksistensialisme. Ved siden av Marx og Kierkegaard skulle man i
så fall nevne Charles Sanders Peirce blant de tenkere som har
aktualitet i våre dager, siden han regnes som pragmatismens
opphavsmann. Men dette er bare én, og kanskje en tvilsom grunn
til å framheve navnet hans; for «pragmatisme» kan bety så mangt
(liksom et annet ofte misbrukt slagord, «positivisme»), og det Peirce
kalte «pragmatisme» avviker på viktige punkter fra mye av det
som i våre dager går under denne betegnelsen. Like gjerne kunne
en si at Peirce var en av foregangsmennene for analytisk filosofi
og moderne vitenskapsteori. Dessuten var han en pioner i utvik
lingen av den moderne logikken, og grunnla en viktig del av
den, relasjonsteorien. Og han var en av Amerikas betydeligste
filosofer, om ikke den betydeligste. Men omverdenens erkjennelse
av dette kom sent; selv fikk han liten eller ingen glede av den.
Vanskelige karaktertrekk synes å ha skygget for hans geni og
ødelagt hans karriere. Han døde fattig og forholdsvis ukjent i
1914, etter et langt liv fylt av flittig arbeid, rikt på skuffelser og
armt på anerkjennelse.
Charles Sanders Peirce ble født i Harvard-universitetets by,
Cambridge i Massachusetts, i 1839. Han var sønn av tidens led
ende amerikanske matematiker, Benjamin Peirce, som hadde Per-
kins-professoratet i matematikk og astronomi ved Harvard Univer
sitet. I sin barndom ble Charles Peirce oppdradd i en «atmosfære
av naturvitenskap», som han skriver. Ledende forskere, særlig
x) Navnet uttales «pørs».
9
astronomer og fysikere, var gjester i hjemmet, men også kunstnere
og forfattere, som Longfellow, James Lowell, Charles Norton,
Wendell Holmes og Ralph Waldo Emerson. Mest synes imidlertid
forholdet til faren å ha betydd. Han lærte sønnen matematikk,
og oppmuntret ham tidlig til laboratorie-eksperimenter. I studie
tiden spaserte far og sønn ofte i timevis sammen etter forelesnin
gene, og diskuterte farens matematiske problemer og prosjekter.
Benjamin Peirce’s innflytelse på sønnen var imidlertid kanskje ikke
bare heldig. Han synes å ha drevet sønnen hardt, og kanskje for
hardt, til intellektuelt arbeid i oppveksten, slik at Charles kom til
å forakte eller overse hverdagslivets sosiale krav. Blant annet
synes Charles Peirce å være blitt så vant til et nært forhold av
gjensidig beundring mellom intellektuelt høytstående menn at han
hadde vanskelig for å avfinne seg med mer vanlige forhold, hvor
han møtte mindre intellektuell inspirasjon, eller mindre beund
ring. W. B. Gallie bemerker at Peirce særlig fant det vanskelig
å komme overens med universitetspresidenter og professorer. ’) På
sine eldre dager lot Benjamin Peirce ofte sin beundring for sønnen
komme til uttrykk i forelesningene, hvilket kanskje ikke bidrog
til å gjøre denne mer populær hos sine universitetslærere.
Charles Peirce ble utdannet til kjemiker. Etter å ha tatt sin
grunnleggende universitetseksamen (Arts Bachelor) ved Harvard,
arbeidet han et år i De forente staters kyst-oppmåling, og gikk
senere inn i laboratorie-arbeid. Etter noen få års videregående
studier, tok han i 1863 doktorgraden i kjemi ved Lawrence Scien
tific School (Harvard).
Da hadde han imidlertid allerede oppdaget at hans sterkeste
side var logisk analyse. I de følgende år arbeidet han dels som
astronom ved Harvard-observatoriet, hvor han gjorde pionér-
arbeid i fotometrisk forskning, dels arbeidet han også som fysiker
for De forente staters kyst- og landmåling. Men dessuten studerte
han filosofi og logikk. Han begynte med tysk filosofi, uten å
ha lest noe særlig av engelsk eller fransk. I flere år gransket han
Kritik der reinen Vernunft, og kunne den nesten ordrett utenat i
begge utgaver. Så arbeidet han noen år hovedsakelig med skola
stikerne, og etter det med engelske filosofer som Locke, Berkeley,
Hume, Reid og Hamilton. Hobbes kjente han fra før. Gradvis ut
viklet han sine egne selvstendige synsmåter; og fra 1866 publiserte
*) W. B. Gallie: Peirce and Pragmatism, Pelican Books, 1952.
p. 35.
10
han jevnlig arbeider i filosofi og logikk.
Hans far hadde tidlig gjort ham oppmerksom på «den ytterst
løse tenkning som var felles for filosofene». Charles bemerker at
«en kan gå igjennom hele biblioteket av moderne metafysikk fra
Descartes til de mest nøyaktige metafysiske tenkere av i dag og
neppe finne ett viktig resonnement... som ikke inneholder huller
store nok til å kjøre en vogn eller fire igjennom».’) Etter hvert
fikk Peirce særlig avsky for tyske filosofers «unøyaktighet og
vaklende logikk»; bare Kant og Leibniz var store, etter hans me
ning. Mer og mer kom han til å foretrekke britisk tenkning. Dens
eneste store og fryktelige feil var dens ekstreme nominalisme.
Den hadde studiene av skolastikerne reddet ham fra, mente han.
Tidlig i 70-årene deltok Peirce i møtene til en krets av unge
menn i Harvard. De kalte seg «Den metafysiske klubb», halvt
ironisk og halvt på trass, for metafysikk var ikke på moten. Blant
medlemmene var både filosofer, naturforskere, humanister og ju
rister. Framtredende deltakere var William James og Chauncey
Wright. En av de mest interesserte var juristen Nicholas St. John
Green, som var påvirket av Bentham og den skotske psykologen
Bain. Green henviste ofte til Bain’s definisjon av tro som «det
en person er beredt til å handle på grunnlag av». Peirce mente
at hans «pragmatisme» var lite mer enn en konsekvens av denne
definisjonen. Diskusjonene i gruppen foregikk uten noen slags
skriftlige bidrag eller referater, inntil Peirce omsider skrev et
essay som uttrykte noen av de meninger han hele tiden hadde
framhevet under navn av «pragmatisme». Dette essayet var første
utkast til to artikler som Peirce senere publiserte i Popular Science
Monthly i 1877 og 1878: «Hvordan tro blir fast», og «Hvordan
våre idéer kan klargjøres». Disse er de tidligste publikasjoner som
skisserer hovedsynspunktene i den filosofiske retning William
James og andre senere skulle gjøre berømt. Peirce selv søkte for
øvrig å vise at det ikke var noe radikalt nytt i disse synsmåtene,
men at de bygde på idéer kjent i filosofien siden oldtiden.* 2)
Andre talsmenn for pragmatismen, som James og John Dewey,
er blitt mer ålment kjent; men Peirce var opphavsmannen, og
J) «Minute Logic», kap. 1; CP, bd. II, pp. 6f.
2) Han sier i innledningsordene til «Pragmatism in Retrospect»:
«En filosofisk lære som var fullstendig ny kunne neppe unngå
å vise seg fullstendig usann; men bielvene ved begynnelsen
av pragmatismens elv lar seg lett spore tilbake i tiden nesten
hvor langt en måtte ønske det».
11
etter manges mening den mest skarpsindige, originale og vidtfavn
ende av pragmatistene. Han var både naturvitenskapsmann, filoso-
fihistoriker, vitenskapshistoriker og vitenskapsfilosof, kunnskapsteo-
retiker og metafysiker; men først og sist karakteriserte han seg
selv som logiker. Han gav originale bidrag til utviklingen av mo
derne logikk, uten å kjenne arbeidet til en annen av samtidens
pionerer på dette felt, tyskeren Gottlob Frege. Langt mer enn
Frege gikk Peirce ut over logikk til andre områder av filosofien,
men det var i logikken han hentet verktøy og idéer til sitt arbeid
pa disse andre felter. Mer enn James og Dewey er Peirce analytisk
filosof i stil og metode; han omtalte ofte sin framgangsmåte som
«logisk analyse». Det er derfor ikke urimelig å regne ham som
en av foregangsmennene for moderne analytisk filosofi, ved siden
av Frege, så meget mer som en av Peirce’s grunnleggende idéer var
en inspirasjonskilde for et gjennomgangstema i en god del av
senere analytisk filosofi: meningsbegrepet og meningskriteriet.
Peirce’s pragmatiske prinsipp, framsatt første gang i «Hvordan
våre idéer kan klargjøres», kan for ettertiden fortone seg som en
tidlig versjon av de meningskriterier som ble formulert av Witt-
genstein og de logiske positivister og empirister, og operasjonistene,
selv om de er meget forskjellige.
Peirce’s litterære virksomhet begynte i 1863 og fortsatte nesten
uavbrutt til noen få år før hans død i 1914. I løpet av dette tids
rom på nesten femti år skrev han en lang rekke artikler, bokan
meldelser, bokmanuskripter, forelesninger, utkast og notater, og
brev. Et utvalg av Peirce’s arbeider fyller åtte store bind (Harvard-
utgaven); andre skrifter finnes i andre utvalg, men ingen komplett
samling av Peirce’s arbeider er utgitt. Skjønt han stadig håpet det,
fikk han imidlertid aldri skapt en syntese av sine teorier. Hans
idérikdom kan ha vært én årsak, men mer avgjørende var prak
tiske problemer. Han fikk aldri noen varig fast universitetsstilling
i filosofi, skjønt han ønsket det. Han måtte derfor underholde
seg og sine nærmeste dels ved arbeidet for De forente staters
kyst- og landmåling, dels ved småarbeider som å skrive bokan
meldelser og artikler for leksika (f. eks. Baldwin’s Dictionary of
Philosophy and Psychology, som inneholder flere av hans artikler
som senere er blitt berømte). Hans eneste lærerstilling var ved
det nyopprettede Johns Hopkins universitetet, hvor han ble ut
nevnt til lærer i logikk i 1879.
Johns Hopkins var det første virkelige universitet i USA, med
undervisning og forskning på høyeste plan. Det hadde en rekke
12
